Farge i kunsten

Well, you wonder why I always dress in black,

Why you never see bright colors on my back,

And why does my appearance seem to have a somber tone.

Well, there's a reason for the things that I have on. 

                                                                                               Johnny Cash.

Mennesker bruker farger for å uttrykke følelser, og opp gjennom historien har kunstnere på ulike måter brukt farger som virkemiddel for å få frem budskapet sitt.

I dette blogginnlegget tar jeg for meg fargebruken i to kunstverk: et fra impresjonismen, og et med ekspresjonistiske trekk. I presentasjonen tar jeg utgangspunkt i Johannes Ittens teorier om 7 fargekontraster.

Den sveitsiske læreren, maleren, designeren og kunstskribenten Johannes Itten (1888-1967) skrev i 1961 boka Kunst der Farbe, hvor hans teorier om fargelære er samlet.

Bildet er lånt fra Bauhaus online

Johannes Itten. Den opprinnelige fargesirkelen hans i bakgrunnen. 

   Les mer om Johannes Itten.

Impresjonismen

Impresjonisme var i utgangspunktet en nedsettende betegnelse på malemåten/teknikken  som kretsen rundt Monet og Manet brukte mot slutten av 1800-tallet. Øyeblikkelige inntrykk, og friluftsmalerier under skiftende lys, er typiske for impresjonismen. Kunstnerne malte med raske penselstrøk. Fargene ble lagt side om side på lerretet slik at de skapte optiske fargeblandinger, til forskjell fra den mekaniske fargeblandingen man tidligere hadde benyttet. Impresjonistene unngikk bruk av grått, svart og brunt, og jobbet mye med komplementærfarger. Serier av bilder med samme motiv, men malt til ulike tider på dagen og derfor med ulikt lys, er typiske for impresjonismen.

Claude Monet 

Bildet er lånt fra Wikipedia.

Claude Monet (1840-1928) blir gjerne regnet som impresjonismens "far". Hans bilde Impression. Soleil levant., oversatt til norsk: inntrykk av en solnedgang, var bildet hvis tittel ga navn til kunstretningen. Monet var en fattig fransk kunstmaler i kretsen rundt den den gang mer kjente Edouard Manet. Ha ville opprinnelig bli tegner, men ble overtalt til å begynne å male.  Monet hadde en liten båt utstyrt som et atelier, slik at han lett kunne utforske ulike vannmotiver, et tema han var svært opptatt av. Monet levde lenge nok til å oppleve å bli verdensberømt og anerkjent for kunsten sin, kunsten som han i sin tid var blitt latterliggjort og utskjelt for. 


          
                                Les mer om Claude Monet

Impression. Soleil levant. (Claude Monet, 1872)

Bildet er lånt fra Wikimedia

 Bildets motiv er en solnedgang over elv (Seinen). Himmelen  er delvis blå, ispedd oransjgule felter, gjenskinn av en oransjerød sol. Vi ser båter med master i bakgrunnen, i for- og mellomgrunnen ser vi tre mindre robåter, den forreste av dem fremstår mørkest, den bakerste har nesten samme fargeintensitet som båtene med master. Dette fremhever avstanden mellom de tre robåtene, og dette skaper dybde i bildet.  Bildet består hovedsakelig av blåtoner i ulike valører, blått brukket med hvitt. Solen, og speilingen av denne i vannet er malt i komplementærfargen til blått: oransj. Blått og oransj står rett overfor hverandre i fargesirkelen, dermed oppstår det Itten kaller en komplementærkontrast. De kalde blå nyansene, sammen med noen innslag av grønt, gir et kaldt inntrykk. Den oransje solen og måten himmelen har tatt farge av denne, gir allikevel følelsen av et "varmt" bilde. Jeg sitter igjen med følelsen av at det har vært en varm sommerdag, som har gått over i en kveld med behagelig temperatur. 

Ekspresjonismen

Alle epoker/"-ismer" er en reaksjon få foregående "isme". Impresjonismen, "inntrykksperioden", ble  de første tiår av 1900-tallet avløst av ekspresjonismen. Ekspresjonismen gjorde seg særlig gjeldende i skandinavisk, østerriksk og tysk billedkunst, med grupperinger som Blaue Sturm og Die Brucke. Kunstnere som Kandinskij, Marc og Macke, samt nordmennene Henrik Sørensen og Rolf Nesch er viktige navn fra epoken. Kunstnerens subjektive reaksjon på virkeligheten står sentralt i ekspresjonismen. Store fargeflater og svarte konturer er særlige kjennetegn på  billedkunsten i perioden.

Vincent Van Gogh

Bildet er lånt fra Wikimedia.

 

Epoker og ”-ismer” ikke alltid er så enkle å tidfeste fra start til slutt. Mange kunstneres verker bærer preg av flere av disse betegnelsene. Og en kunstners produksjon kan endre seg fra start til slutt, fordi kunstneren har beveget seg fra en stilretning og over i en annen. Og selvsagt er enkelte kunstnere foregangsmenn, de første som begynner å arbeide på visse måter. Den nederlandske kunstmaleren Vincent Van Gogh (1853-1890) anses som en slik foregangsmann. Sammen med blant andre Gaugin og Munch regner man Van Gogh som en forløper for ekspresjonismen. Han hadde stor innflytelse på kunstnersammenslutningene i Tyskland. Da en ekspresjonistisk kunstnerkvartett bestående av bl.a Kirchner og Heckel valgte å sammen i en gruppering i 1905, var Van Goghiana et navneforslag. (Denne gruppen ble til den tidligere nevnte Die Brucke).

Vincent Van Gogh begynte å male da han var 27, og frem til sin død som 37-åring malte han imponerende 900 malerier. 

I sin levetid fikk den nederlandske kunstneren solgt kun ett bilde. Han var sterkt plaget av psykisk sykdom, som til slutt førte til hans selvmord på den psykiatriske klinikken Saint-Remy.

Vincent Van Gogh i et brev, om å male portretter:

"Jeg overdriver hårets lyse tone, jeg bruker orange, cromgult og citron, og bagved hovedet maler jeg ikke den kedelige væg, men det uendelige rum. (....) Ak, min kære ven, folk vil ikke se andet enn karikatur i denne overdrivelse, men hvad betyder det for os?"

(Gjengitt i Gombrich, Kunstens historie, 1992)

Les mer om Vincent Van Gogh

Portrett av Armand Roulin (Vincent Van Gogh, 1888)

Bildet er lånt fra Wikimedia

Bildet forestiller en ung mann,(den 16-årige Armand Roulin). Vi ser overkroppen og hodet hans. Han har på seg en blå hatt, gul jakke, blå vest og hvit skjorte. Mannens blikk er rettet ut av bildet, mot høyre billedkant. Uttrykket til mannen skaper en følelse av melankoli. Bildet er malt med sterke farger med hovedvekt på det gule. For å harmonisere bildet har Van Gogh blandet gult og blått til en grønn bakgrunn, som gir en fargebalanse i bildet, og som gjør at bakgrunnen oppfattes som fjernere enn forgrunnen. Den lysmørke kontrastene mellom de lyse fargene i mannens ansikt og klærne, gjør at mannens ansikt er det som fanger oppmerksomheten vår først. Blått har en mørkere fargeverdi enn gult, vi sier at kvantitetskontrasten mellom dem er stor.  Den blå hatten skaper tyngde, noe jeg føler understreker det melankolske uttrykket til modellen. Og den gule jakken, som virker for stor for modellen, gir meg et inntrykk av at noe er som det ikke skal være. Gult kan stå for glede, men når den er blandet med andre farger og virker skitten eller grell, kan den stå for misunnelse, sjalusi eller aggressivitet.
 

Til slutt: tilbake til han som fikk innlede dette blogginnlegget. Johnny Cash ville kun gå i sort, helt til verden ble et bedre sted å være. Inspirert av Portrett av Armand Roulin kan jeg godt foreslå en jakke i en uren gulfarge som alternativ for å uttrykke vrede.

 
"Ah, I'd love to wear a rainbow every day,

And tell the world that everything's OK,

But I'll try to carry off a little darkness on my back,

'Till things are brighter, I'm the Man In Black."

Kilder:

-Blom, Hege. (2015, 8. mai). Ekspresjonisme. I Store norske leksikon. Hentet 21. september 2015 fra https://snl.no/ekspresjonisme.

-Elger, D., (1998). Expressionism. Køln: Benedikt Taschen Verlag.

-Gombrich, E.H.,(1992). Kunstens Historie. 4. danske utgave. København:Nordisk Forlag AS

-Løvstad, Å., og Strømme, L. (2006) Design og håndverk: Grunnbok. Oslo: Gyldendahl undervisning.

-Tschudi-Madsen, Stephan & Johannesen, Ole Rønning. (2012, 17. desember). Impresjonisme: billedkunst. I Store norske leksikon. Hentet 21. september 2015 fra https://snl.no/impresjonisme%2Fbilledkunst.